Magnus minnest

Torbjørn og Marie på Mehus

Jeg husker Torbjørn og Marie fra barndommen på Nordtun, på folkemunne kalt Tårbjødn og Majo. Da bodde de på kår etter å ha solgt garden til Godtfred Polden. Paret var barnløse og det var derfor garden ble solgt ut av slekten. De hadde små midler som de fleste i området på den tiden. Jeg husker Torbjørn som en stor mann i frakk og lærstøvler, som regel med en pipe i munnen. Støvlene hadde Marie kjøpt til han, han hadde jo vært cowboy. Marie husker jeg best etter at hun ble enke, da med mye klær på og med snøresko over anklane. «Eg må kjedna at kropp og føte henge samen». På Nordtun hadde bestefar vår som vane å gi fisk til enkene på garden som satt dårlig i det, og vi barna ble sendt avgårde med fisk til disse, vi gikk også til Marie.

 Jeg husker dagen da Torbjørn skulle begraves, vi barna satt oppi haugen over huset på Mehus med god utsikt til det som skjedde. Gardsfolk og slekt samlet seg på tunet, så ble kisten båret ut under salmesang og satt på høysleden, Nordtunhesten var spent for. Med hest og kjerre foran, toget følget nordover mot kirken på Svortland, og tunge, sørgmodige salmer ble sunget hele vegen.

Bilde utlånt av Magda Økland

Johanne Marie Ysteinsdtr. Mehus, f. 1880, d. 1968. Gift i 1908 med Torbjørn Tuen.  Vi ser at Majo var ei vakker ung kvinne. Tidspunkt for foto ikke kjent.

Torbjørn Martinusson Tuen, Os, f. 1869, d. 1953.

Torbjørn kjøpte bruk nr 1 på Mehus i 1911 og var bruker til han solgte det i 1934. Han var sjømann før han giftet seg.

 

Bømlo kommune si bildesamling

Torbjørn Tuen kom fra Os, og hadde slekt på Meland på Bømlo. Det er antagelig under et slektsbesøk på Meland at han traff Marie. Torbjørn hadde vært i Amerika i ungdommen og hadde et større bilde av verden enn vanlig på Bømlo, sikkert en spennende kar. Historiene om Torbjørn og Marie er gjenfortalt etter onkel Ørjan Ørjansen:

Torbjørn reiste ut som 15-åring i 1884. Da tok han hyre på Thingvalla Linie ifølge Digitalarkivet. Ørjan forteller at Torbjørn var på torskefiske på bankene utenfor Newfoundland. Det ble fisket fra et moderskip, med mange små båter, dorryer,  som ble sendt fra moderskipet om morgenen og returnerte om kvelden med fisken. Det ble fisket med håndsnøre. Tror at moderskipet var spansk. En dag under fisket la tåken seg tett i området og Torbjørn fant ikke tilbake til moderskipet. Han hadde med seg i båten en nederlender som døde av påkjenningene. Så ble Torbjørn drivende rundt i uker på sjøen før han tilfeldigvis ble observert av en «Amerikabåt» og plukket opp. Han ble godt behandlet om bord skipet, ble dresset opp og fikk plass ved kapteinens bord. Torbjørn var en staselig kar og flink til å danse, og gjorde stor lykke blant de kvinnelige passasjerene. «Eg dansa så skjorta var våt kvar kveld», sa han. Det fortelles at han fikk stor mediaoppmerksomhet ved ankomst til New York, ble blant annet intervjuet av New York Times.

Under oppholdet i Amerika tok han jobb som cowboy på en ranch i Midtvesten. Rancheieren hadde en hest han var veldig kry av, hesten skulle være et prakteksemplar. Når rancheier hadde ærend i byen, hadde Torbjørn som oppgave å stelle/passe hesten. Under et slikt ærend, kom det et voldsomt tordenvær som skremte hesten slik at den brøt seg ut av innhegningen. Da Torbjørn fant den igjen hadde den brukket en fot og måtte avlives. En annen versjon er at hesten brøt seg inn i et lager og åt så mye korn at vomma blåste opp og den måtte avlives. Da han fortalte dette til fruen på ranchen, fikk han beskjed om at hvis han ville redde livet, måtte han komme seg vekk før eieren kom tilbake fra byen.

At forholdet mellom Marie og Torbjørn var tuftet på kjærlighet går tydelig fram av følgende historier:

En dag rodde Torbjørn til Melandsvågen med noen sauer til Steffen slakter. Utpå dagen rauk det opp til et forferdelig uvær og Marie blei redd for han. Hun hadde vært ute på Storneset og sett om han kom roende over Svinøyosen. Da det begynte å mørkne, gikk hun den lange vegen over haug og hamrer til Melandsvågen der Torbjørn hadde tatt inn hos noen kjente. Men da hun kom fram  og åpnet døren til gangen der Torbjørn skulle være og så lærstøvlene hans, lukket hun døren og gikk hjem uten å gi seg til kjenne.

Det var lite penger og en dag hadde Marie nektet Torbjørn å kjøpe tobakk. Torbjørn rodde ut for å fiske og ble hele dagen på sjøen. Utpå dagen slo været om med vind og regn. Marie ble engstelig og hadde dårlig samvittighet for tobakksnektingen, at han kunne komme vekk på sjøen uten å ha trøst fra tobakken. Hun løp klagende og gråtende rundt på haugene for å se utover etter Torbjørn. Men han kom i land.

Da Torbjørn og Marie gifta seg, ble det sagt mye bra om brudgommen i bryllupet. Den ene etter den andre reiste seg og skrytte av brudgommen. Naboen, Ola Mehus, syntes også at han måtte si noe, så han reiste seg og sa: «Da einaste eg kan seia om Torbjørn, e at han e ein store knok.»

 Trygve Nordtun hadde «hopastuten» i pensjon. Alle som hadde bruk for disse tjenestene måtte betale for hver gang. Det var et nesten daglig syn at det kom folk leiende på kyr langs vegen som skulle til hopastuten. Det ble fortalt at da Torbjørn og Marie hadde vært her med kua si, gikk Torbjørn foran og leide kua, mens Marie gikk bak og klemte sammen for ikke å miste de dyrebare dråpene på hjemveien.

Magnus Olai Sønstabø 07.01.2019 

 763 total views,  2 views today